The Chair by the Fire

The guesthouse stood above the harbour with its door on the sheltered side, which on these islands is the side you build a door on. It was kept by a North Ronaldsay ewe, one of the shore sheep that live off seaweed at the north end of the archipelago. Polly stood in the hall with rain running off her. "Do you have any available rooms?"

Gjestehuset lå ovenfor havna med døra på lesiden, som på disse øyene er den siden man bygger en dør på. Det ble drevet av en søye fra North Ronaldsay, en av strandsauene som lever av tang helt nord i øygruppen. Polly sto i gangen med regnet rennende av seg. "Har dere noen ledige rom?"

There were rooms. There usually are in September. Polly said, "I would like a quiet room, please." The ewe paused long enough to be polite about it. The rooms at the back face the yard, the rooms at the front face the water, and the wind finds both. Nowhere here is quiet in the way a visitor means it. What the islands offer instead is a wind so constant that after two nights you stop hearing it.

Det var rom ledig. Det pleier det å være i september. Polly sa: "Jeg vil gjerne ha et stille rom, takk." Søya ventet lenge nok til å være høflig om det. Rommene bak vender mot tunet, rommene foran vender mot sjøen, og vinden finner begge. Ingenting her er stille slik en besøkende mener det. Det øyene tilbyr i stedet, er en vind så jevn at du slutter å høre den etter to netter.

"Could you assist me with my luggage, please?" The ewe carried the bag up herself and set it beside a chair by the fire, and the chair was the reason Polly stopped talking. Its frame was driftwood, because no tree grows here and every plank in the old houses came in on the tide. Its back was oat straw, coiled and stitched into a hood that curves forward over the shoulders. A joiner in Kirkwall named David Kirkness turned that farmhouse habit into a standard design in the middle of the eighteen hundreds.

"Kan du hjelpe meg med bagasjen, er du snill?" Søya bar bagen opp selv og satte den ved en stol foran peisen, og stolen var grunnen til at Polly sluttet å snakke. Rammen var av drivved, for her vokser det ingen trær, og hver planke i de gamle husene kom inn med sjøen. Ryggen var av havrehalm, tvunnet og sydd til en hette som buer seg fram over skuldrene. En snekker i Kirkwall som het David Kirkness gjorde den gamle gårdsvanen om til en fast modell midt på attenhundretallet.

"What time is check-out?" Polly asked, because the ferry decides everything here. Then she sat down in the chair. The straw hood cut the draught off the door, the fire went on doing what fires do, and for the first time since the boat she could hear herself breathing.

"Når er utsjekk?" spurte Polly, for her bestemmer ferga alt. Så satte hun seg i stolen. Halmhetta tok trekken fra døra, peisen fortsatte å gjøre det peiser gjør, og for første gang siden båten kunne hun høre seg selv puste.