Husene i veggen

Den tredje morgenen så Polly noe merkelig i klippen. Høyt over dalbunnen, inne i en stor buet hule i fjellet, var det små firkantede rom med mørke dører. Noen hadde bygget hus rett inn i selve veggen.

On the third morning, Polly saw something strange in the cliff. High above the canyon floor, inside a big curved hollow in the rock, there were small square rooms with dark doorways. Someone had built houses inside the wall itself.

Et klippeekorn satt på en varm stein og forklarte. Pueblo-folkets forfedre bygde disse rommene av stein og leire, for mange hundre år siden. De valgte hulen fordi den var tørr, vanskelig å nå, og varm om vinteren. Ett rom er malt lyst, så stedet kalles Det hvite huset.

A rock squirrel sat on a warm stone and explained. Ancestral Puebloan families built those rooms from stone and mud, many hundreds of years ago. They chose the hollow because it was dry, hard to reach, and warm in winter. One room is painted pale, so people call the place the White House.

Bodde noen her før dem, spurte Polly. Denne dalen har aldri vært tom, sa ekornet. Bønder og reisende har fulgt denne elvesengen i over fire tusen år. Diné-familiene som dyrker jorden her i dag, er bare de nyeste.

Did anyone live here before them, Polly asked. This canyon has never been empty, said the squirrel. Farmers and travellers have followed this wash for more than four thousand years. The Diné families who farm here today are just the newest ones.

Nedenfor henne gikk en smal sti ned fra toppen i lange svinger. Den faller omtrent to hundre meter ned til sanden. Det er den eneste stien en besøkende kan gå alene. Polly kunne ha fløyet den på noen sekunder. I stedet satt hun helt stille og så skyggen bevege seg over de gamle rommene.

Below her, one narrow path came down from the top in long turns. It drops about six hundred feet to the sand. It is the only path a visitor may walk alone. Polly could fly it in a few seconds. She sat still instead and watched the shadow move across the old rooms.