Den eneste veien ned

Den sjette morgenen hørte Polly hester igjen. Men denne gangen var de rolige, og de gikk på rad. En rytter kom nedover den sandete stien på en grå hest. Tre tause besøkende red bak ham. Han hadde på seg en stor hatt på grunn av solen.

On the sixth morning, Polly heard horses again. But this time they were slow, and they walked in a line. A rider came down the sandy path on a grey horse. Three quiet visitors rode behind him. He wore a big hat because of the sun.

Det unge hoppeferdet forklarte. Han er diné, sa hun. Familien hans har et jorde lenger oppe i canyonen. Nesten ingen kommer hit ned uten en guide som ham. Man trenger tillatelse og en offisiell guide for å gå på denne bunnen. Det er bare én sti en besøkende kan gå alene.

The young mare explained. He is Diné, she said. His family has a field further up the canyon. Almost nobody comes down here without a guide like him. You need a permit and an official guide to walk on this floor. There is only one path that a visitor can take alone.

Polly hadde fløyet dit hun ville i fem dager. Nå følte hun seg litt flau. Det er ikke en regel for besøkende, sa hoppa. Det er en regel for hjem. Det finnes gårder og hus her nede mellom veggene. Man går ikke rett gjennom kjøkkenet til noen.

Polly had flown anywhere she wanted for five days. Now she felt a little embarrassed. That is not a rule about visitors, said the mare. It is a rule about homes. There are farms and houses down here between the walls. You do not walk through someone's kitchen.

Hestene gikk videre opp canyonen og rundt svingen. Lyden deres forsvant inn i fjellet. Polly satt lenge på en varm hylle over et lite grønt jorde. Hun tenkte på tomme steder og stille steder.

The horses walked on up the canyon and went around the bend. Their sound disappeared into the rock. Polly sat on a warm ledge above a small green field for a long time. She thought about empty places and quiet places.