Der veggene reiser seg

Polly fulgte den sandete bekkefaren inn i canyonen. Midt på formiddagen så hun at ravnen hadde hatt rett. Veggene hadde vokst. Nå var de fire eller fem ganger høyere enn ved inngangen. Den røde steinen gikk rett opp, uten avsatser og uten noen lett vei å klatre.

Polly followed the sandy wash into the canyon. By the middle of the morning, she saw that the raven was right. The walls had grown. They were now four or five times higher than at the entrance. The red rock went straight up, with no ledges and no easy way to climb.

Lange, mørke striper gikk nedover klippen. De så ut som svart blekk. Polly fløy nærmere for å se på dem. Stripene var verken maling eller skygge. De var et tynt, mørkt belegg etterlatt av vann, støv og små levende vesener gjennom svært lang tid.

Long dark lines ran down the cliff. They looked like black ink. Polly flew closer to look at them. The lines were not paint and they were not shadow. They were a thin dark coat left by water, dust and tiny living things over a very long time.

Under en buet del av veggen fant Polly en by laget av gjørme. Hundrevis av små, runde svalereder satt tett i tett på steinen. Svalene fløy forbi henne i stor fart. Ri på veggen, sa en av dem. Varm luft stiger opp her hele ettermiddagen.

Under a curved part of the wall, Polly found a city made of mud. Hundreds of small round swallow nests sat on the stone, side by side. The swallows flew past her very fast. Ride the wall, one of them said. Warm air rises here all afternoon.

Så red Polly på veggen. Den varme luften løftet henne langs den røde steinen, og hun beveget ikke vingene i det hele tatt. Den kvelden så hun opp. Klippen på den andre siden var mer enn tre hundre meter høy. Canyonen hadde vokst rundt henne.

So Polly rode the wall. The warm air lifted her along the red rock, and she did not move her wings at all. That evening she looked up. The cliff on the other side was more than a thousand feet high. The canyon had grown around her.